Steinalderen er nå
KUNSTNERLIV: Billedhugger og grafisk designer
Martin Kuhn & Christine Dingens
- Steinhuggerarbeid er som en fjelltur: Man starter et sted, har et mål om hvor man skal, men det kan være mange ulike måter å ta seg dit, og derav mange ulike turer, sier Martin. Vi ser utover et tyvetalls vilt ulike steinarbeider, men felles for dem alle er at de startet som en solid steinblokk hentet ut fra Stålaker steinbrudd som huser den blåskimrende larvikitten Lundhs Marina.
Alle vil til Tjodalyng
Annet hvert år arrangeres Skulptur Symposium Norge. Da samles internasjonale kunstnere, i tillegg til Martin Kuhn og Christine Dingens, og jobber øremerket med den unike bergarten.
- Det er seks – åtte fantastiske uker!, glitrer Christine, der hver av kunstnerne får bli med i steinbruddet og peke seg ut blokker de vil jobbe med.
Neste symposium er i 2026, men søknadene om å få delta renner inn.
Det er flere hundre som søker, men det er mye som skal klaffe for å få tilkjent plass.
- Vi velger ut åtte stykker; Alltid en fra Tyskland, for å hedre vårt opphav og alltid en fra Japan, for å hedre Makoto Fijiwara, Martins mentor og han som sammen med blant annet bruddeier Thor Lundh startet Symposium Norge, forklarer Christine.
Japansk læremester
- Makoto var professor på universitetet i Tyskland der vi begge studerte. Det var han som tok oss med til Norge og til Larvik første gang, foreller Martin om mentoren som har betydd så mye; for han, for Larvik og for Larvikitt, og som gikk bort i 2019.
Da læremesteren gikk bort, overtok Martin og Christine festivalen i samarbeid med familien Lundh, som har blitt nære, personlige venner av kunstnerne. De stiller stipend som muliggjør studiereisen og oppholdet for tilreisende kunstnere fra hele kloden. Dette resulterer i ekstremt givende uker med nye impulser, nye vennskap og bratt læringskurve for flere.
Kunstnerdynamikk
- I tillegg til å prioritere én student fra Japan og en fra Tyskland, tar vi mål om å ha halvparten kvinner og halvparten menn i tillegg til en spennende kunstnerdynamisk gruppe generelt. Alle bor her i kunstnerboligene ved Stålakerbruddet, og vi er tett på hverandre alle ukene vi er samlet, forteller Christine.
- Det slår heller aldri feil at de minste kunstnerne velger de største steinblokkene, ler de to mens de viser rundt i skulpturparken.
- Denne for eksempel, Stairway to heaven, er laget av Alisa fra Italia. Nå bor hun i New York og var egentlig tekstilkunstner, men altså en liten italiener. Kanskje derfor det ble trapp...?, kan man spørre seg. Arbeidene på det 20 mål store jordet kommer ikke med fasiter.
- Vi tenker å få på plass skilt og navn på kunstner. Kunstfelt Stålaker er uansett alltid åpen og her er det bare å komme som man vil. I organiserte former har vi både skoleklasser og studenter her, forteller de.
Svevende stein
Fasinerende er tekstur-opplevelsen med steinmaterialet. Ved berøring er det naturligvis hardt – som stein, men på avstand kan det se både mykt og bløtt ut. Her finnes til og med stein som blåser i vinden!
- Dette er gøy. Kinetisk kunst. Francois Weil, franskmann. Skulpturen er fra 2022, men den må vi bare la bli værende, sier Martin. Et verk med en stor stein som svever i vinden og et annet arbeid der du kan puffe i gang prosessen – oppleves magisk!
- Her er et arbeid av Rob Good fra England. Han kjente vi til. Visste at han kun lager verk av skyer, og tenkte hvor gøy må det ikke bli å se han utfolde seg med stein og med Larvikitten, en av de hardeste steinene av de alle!, forteller Christine entusiastisk. Og sky av stein har det blitt.
Hvert annet år tilkommer 8 – 10 nye skulpturer. Noen blir byttet ut mens andre, spesielt særegne blir værende over flere perioder. Totalt telles nær 30 skulpturer i parken.
Steinbra kultur
Skulpturparken på Stålaker lyssettes fra tidlig november og gjennom vinteren. Stein et monumentalt materiale i vid forstand og opplevelsen av skulpturene forandrer seg med årstid, vær, vind og lys.
- Du vet, den egentlige steinalderen er nå!, sier Martin. Han mener det.
- Tilbake i historien, i perioden vi omtaler som Steinalderen brukte de egentlig mest tre og skinn. En og annen pilspiss av stein, men NÅ: Det forbrukes 15 tonn stein per person pr år, forteller han mens vi hviler blikket ut i Stålaker steinbrudd.
Brannsikkert uttrykk
Når kunstmaterialet ditt er steinblokker begrenser det seg noe hvor mange av egne arbeider du beholder. Martin Kuhn har vært en ettertraktet billedhugger i mange tiår og jobbet på oppdrag med utsmykning og kunst like lenge. Du kan se arbeider han har gjort eller vært del av blant annet ved Sukkersletta på Østre Halsen, Nesjar monumentet i Helgeroa og trollet ved Bøkekroa.
Noen av Martins egne arbeider finner du i området av skulpturparken som grenser opp mot bolighuset til kunstnerparet. Blant annet en bok av stein.
- Denne finnes i flere størrelser i flere byer, forteller Christine.
Boken i larvikitt i skolegården på nye Kongerød skole i Skien er 8 meter lang. Det finnes en av Kuhns steinbøker utenfor biblioteket i Larvik også. Eller der det pleide å være bibliotek.
- Den boken overlevde den store bibliotekbrannen, og ligger der ennå, smiler Martin.
SKULPTURPARK STÅLAKER
Håkestadveien 193
3280 Tjodalyng
www.symposium-norge.no
Annet hvert år byttes arbeidene i utstillingen ut.
Frem til neste Symposium Norge finner sted (2026) er det blant annet arbeider av disse kunstnerne, som var de utvalgte til SkulpturSymposiumNorge i 2024, utstilt i parken:
Yoshiho Futo\Japan
Ryszard Litwiniuk\Poland
Valerie Funk\ Germany
Rob Good\Great Britain
Nilhan Sesalan\Turkey,
Simon Te Wheoro\New Zealand
Maša Paunović\Serbia
Martin Kuhn\Germany
Mentor: Makoto Fujiwara (1938 - 2019) kom til Norge i 1982 og ble umiddelbart forelsket i den blå larvikitten og tilhørende steinindustri. Sammen med steinbruddseieren Thor Lundh, venner og støttespillere etablerte han International Larvikite Sculpture Symposium Norge, første gang i 1985.
Tekst og foto: Karianne Dancke, for LABO-magasinet #2-25
