Istrehågan - Larviks Stonehenge
Hvis du ikke allerede har besøkt Istrehågan og området rundt, så er det kanskje nettopp dit du skal legge neste søndagstur?
På avstand kan gravplassen se ut som en vilkårlig samling med stein, men når man kommer nærmere så ser man raskt at de er satt opp i et system. Feltet inneholder fem steinsettinger, tre runde og to skipssettinger. De fleste steinene er rundt en meter høye, mens to fire meter høye steiner markerer stevnene. Nær steinsettingene står også en trekantet bautastein. Istrehågan ligger på Jåberg i Tjølling på grensen mellom Larvik og Sandefjord.
Gammel kultplass?
De store steinene veier antagelig flere tonn, og må ha vært en utfordring å få på plass. Så hva var det som motiverte dem, og hva skjuler seg under bakken? Jeg studerer stenene rundt meg, nå litt skjult av skog og kratt, men i jernalderen var de antagelig godt synlige der de lå strategisk plassert langs oldtidsveien som gikk fra Sandar, over Istre og videre mot Tjølling og Tjølling kirke. En begravelsesplass for de mektige, kanskje også en offerplass, en plass for å gjøre blot?
Hadde man mulighet til å gjøre en tidsreise tilbake i tid, så kunne man visst det sikkert. Kanskje stått musestille godt gjemt på en av stiene i krattskogen og fulgt brennende fakler med blikket, mens de ofret – forhåpentligvis bare dyr – til gudene de trodde på. Men siden tidsreiser dessverre fremdeles hører framtiden til, så må man isteden prøve å finne informasjon hos vitenskapen. Eller i dette tilfelle, Edgar Skow. Mangeårig medlem, nå leder av Tjølling Historielag, og ofte guide nettopp her.
Inneholder to branngraver
Edgar Skow kan fortelle at skipsgraven er 24,5 meter lang og ni meter bred på det bredeste. Deler av gravstedet ble gravd opp og undersøkt av Universitetets Oldsaksamling i 1958 - 1962. I gravene ble det, i tillegg til menneskeknokler, funnet bjørneklør, keramikk, en nål, en hjerteformet pilspiss av flint, noen jernnagler, spillebrikker av ben og skår fra spannformet leirkar.
-Da fant de to branngraver her, sier han og peker på bakken omtrent midt i den skipsformede steinformasjonen. – og de avdøde var antagelig svært mektige personer. Antagelig høvdinger eller småkonger, som ble begravd sammen med forskjellige ting de trodde de ville trenge på ferden. Bjørnetennene som ble funnet i gravene, tyder også på at de døde lå på bjørneskinnfell da de ble brent.
Restaurert av Tjølling historielag
Gravrestene ble datert til folkevandringstiden (400– 550 e. Kr.), men det ble også gjort andre funn i området som forteller om bosetning både i steinalderen og yngre bronsealder, blant annet flintfunn fra 4000-tallet og en kokegrop fra 975–815 før Kristus. Etter utgravningene ble steinsetningene restaurert av Tjølling Historielag.
Edgar og slår ut med armene så det favner steiner på alle sider.
- Det er slett ikke usannsynlig at dette er et gammelt hedensk kultsted. Det er også mulig at den nedbrente Istre kirke kan ha ligget her i området, litt syd for steinsetningene, men den er aldri funnet, så det vet vi ikke sikkert.
Fint turterreng
Det vi derimot vet er at Istrehågan er et av landets mest severdige fortidsminnefelt av sitt slag, der det ligger vakkert til i et nesten urørt kulturlandskap. Til tross for beskjeden veimerking er stedet derfor mye besøkt. Både turister, skoleklasser og barnehager besøker plassen hyppig. I tillegg er det flotte turområder i den omliggende Marumskogen, med ulike skogstyper, koller, stier, bekker, gamle husmannsplasser og den nærliggende golfbanen. I skogen finnes det et godt nettverk av stier som benyttes av både syklende, ridende og gående. På vinterstid er det også lysløypenett der.
Tekst og foto Myriam H. Bjerkli
